Noen ganger spør jeg meg selv, hvordan endte vi opp her? Hvordan har vi klart å distansere oss så mye fra oss selv, fra fellesskapet, og fra det som virkelig betyr noe i livet? Jeg undrer om jeg kanskje drømmer for mye, at ønskene mine virker urealistiske. Men jeg liker å drømme. Andre ganger er jeg overbevist om at vi kan gjøre ting annerledes, at drømmene faktisk kan bli virkelighet.
Jeg drømmer om en verden hvor vi blir verdsatt for hvem vi er, ikke for hva vi eier eller hvordan vi ser ut. I et samfunn som ofte vektlegger overfladiske ting, ser jeg for meg et sted hvor vi stiller de dypere spørsmålene, hvor vi søker å forstå hverandre og setter pris på livets reiser mer enn et velpolert CV.
Jeg drømmer om at når vi søker på en jobb, blir vi ikke bare vurdert ut fra kvalifikasjonene våre, men også ut fra hvem vi er, hva vi har lært, og hva som har formet oss. At intervjueren møter oss med oppriktig nysgjerrighet og ser verdien i erfaringene våre – både de vakre og de vanskelige.
Jeg drømmer om at når vi møter hverandre, handler samtalene ikke om hva vi har oppnådd eller eier, men om hva som har gitt oss glede i dag. At vi finner mening i små øyeblikk – i en samtale, et smil, en vennlig gest. At vi kan verdsette hverdagsmagi og anerkjenne hverandres opplevelser som noe verdifullt.
Jeg drømmer om en verden der svakheter ikke betraktes som feil, men som en kilde til styrke. Der vi alle får skinne – ikke på tross av våre sår, men på grunn av dem. Jeg drømmer om at vi blir bedre til å lytte til de som sjelden hever stemmen, til de som har visdommen og erfaringene vi ofte går glipp av.
Jeg drømmer om en verden hvor suksess måles i hvordan vi støtter og løfter hverandre, ikke i materielle mål eller prestasjoner. En verden der båndene vi knytter, og livene vi berører, betyr mer enn noen form for personlig triumf.
Som drømmer ser jeg for meg at vi alle begynner å virkelig se hverandre. At vi lytter uten å dømme, møter hverandre med åpne hjerter. Jeg drømmer om at vi bryter ut av det evige jaget og finner fred i det enkle og ekte – i en samtale, i en kopp kaffe, i en rolig stund ute i naturen.
Jeg drømmer om en verden der kjærlighet og medfølelse er de eneste valutaene som teller. Hvor målet ikke er å være perfekt, men å være autentisk. Og gjennom mine drømmer håper jeg å tenne en liten gnist, en forandring som kan spre seg, én person av gangen.
Ja, jeg er nok en drømmer, men til syvende og sist er det ikke drømmene som gir oss håp? Drømmene minner meg på hva vi kan bli, både som enkeltmennesker og som en kollektiv helhet. God klem,
Faby
Comments