Det har mange hørt meg si det - høyt og tydelig. I dag svelger jeg mine ord.
Snart har jeg vært arbeidsøker i 3 måneder. Jeg har lest uttalelig stillingsannonser som har fått meg til å gå flere runder med selv og som har gjort at jeg må spørre meg selv på hvilken typer jobber jeg er egentlig ut etter. I dag innser jeg at jeg egentlig ønsker meg en jobb da jeg kan lede enten i form av prosjektledelse, teamledelse eller ledelse generelt.
Jeg har nå innset at å lede/veilede er en natrulig talent jeg har. Jeg er optatt av utvikling, er god til å se på mulighetene og å tenke utenfor boksen. Min relasjonell kompetanse gjør at mennesker rundt meg føler seg respektert og anerkjent fordi jeg har virkelig troen på at alle har noe å bidra i team med sin unik måte.
Livet har gitt meg evnen til å omstille og tilpasse meg rask. Dette innså jeg da jeg telte at jeg hadde gått på 14 forskjellige skoler gjennom hele mitt utdanningsløp og at jeg har bodd på 7 forskjellige byer, i 3 forskjellig land og med 3 forskjellig kulturer og språk. All den flyttingen ser jeg nå som en gave fra min foreldre!
Revurdering
Kimiya delte sin artikkel om å tørre å ta opp minoritets fordommer vekket hun i meg min indre dialog om hvorfor jeg har sagt i mange år at jeg ikke ønsker meg en lederstilling og fikk meg til å revurdere min mening igjen.
Hvorfor det?
Fordi jeg ser nå hvor viktige ferdigheter, egenskaper og kunnskap som sitter i meg. I mange år har jeg sett på lederstillinger som bare en tittel man sier med stolthet da man presenterer seg rundt bordet mens man løper fra møte til møte. Samtidig har jeg også observerte nøye og notert på de ledere som er mer opptatt av å virkelige lede, utvikle, påvirke, endre, skape psykolgisk trygget og rom for åpenhet enn tittelen i seg selv. Likevel har jeg savnet sårt kulturell og emosjonell kompetanse blant ledergruppene, to ferdigheter som jeg mestrer godt.
Representasjon
En annen grunn som har gjort meg til å revurdere min mening er mangel på representasjon. Dette hadde jeg egentlig ikke tenkt på så mye før, men nå ser jeg hvorfor. Jeg flyttet til Norge fra Mexico da jeg var 14 år. Da jeg fikk min identiteskrise i alder av 19 år og i en ren overlevelsmekanisme bestemte jeg meg for å være norsk (med meksikansk bakgrunn), ja, meksikansk bakgrunn i parentes. Dette gjorde at jeg eide min norskhet fra A til Å.
Siden jeg har aldri vært opptatt av lederstillinger har jeg heller ikke reflektert mye over hvor lite bikulturell representasjon er blant lederegruppene. Jeg har nå tatt min meksikansk bakrunn ut av parentesene fordi det fremhever min kulturell kompetanse, fordi det viser at jeg har gått en vei I Norge og kan understreke at jeg har bred erfaring som bikulturell.
Og akkurat derfor ser jeg nå verdien av å søke erfaring i lederstillinger. Gjennom min erfaring, kompetanse og egenskaper ønsker jeg å skape rom for at minoriteter skal føle seg trygg i en arbeidplass.
Comments