Da jeg var barn ble jeg stadig fortalt at jeg manglet skam. Det var vanlig etter at jeg hadde sagt eller gjort noe som gikk utenfor det som forventes av et barn - ting som å sette klare grenser eller handle på en måte som nå, som voksen, ville bli sett på som modig. Ideen om at jeg ikke eide skam ble en slags refreng gjennom ungdomsårene. Men etter hvert som årene gikk, begynte jeg å innse at jeg faktisk bar på skam. Det var mange situasjoner som fikk meg til å føle meg utilstrekkelig.
Nå, i en alder av 39, ser jeg på skam på en annen måte. Skam er ikke lenger følelsen av at jeg ikke er god nok. Den er heller et indre kompass som veileder meg mot handlinger som bidrar til fellesskapet, en guide for å unngå mulige feil valg i fremtiden. Jeg skulle ønske jeg hadde lært om skam på denne måten da jeg var liten.
I dagens samfunn knyttes skam ofte til følelsen av uønsket eksponering eller andres pekefingre når handlingene våre avviker fra sosiale normer eller forventninger. Det har jeg merket mer og mer i det siste. Nå som julen nærmer seg, kjenner jeg på en form for kollektiv skam. Denne skammen er knyttet til kjøpepress, følelsen av å måtte kjøpe spesifikke ting for å passe inn eller oppfylle samfunnets forventninger. Akkurat den typen skam bar jeg på i mange år, men ikke lenger. Jeg skammer meg ikke lenger over hvem jeg ikke er eller hva jeg ikke har.
🤔 Hvordan vet jeg det?
Nylig, etter å ha startet for meg selv, har økonomien endret seg. Livsstilen og økonomien jeg hadde de siste ti årene er satt på vent. Her om dagen ringte hudterapeuten min og spurte om jeg ønsket en ny time snart, men jeg svarte ærlig: "Nei, jeg har ikke råd akkurat nå. Jeg må vente til økonomien bedrer seg litt." Etter å ha sagt dette, følte jeg en utrolig lettelse. Det var en følelse jeg aldri hadde opplevd før. Det var ikke skam, men en følelse av frihet, av å eie min situasjon og være ærlig om den. Det var da jeg virkelig forsto at jeg ikke lenger bar på skammen på en negativ måte.
Hvorfor deler jeg dette med deg?
Jo, fordi jeg ser den store elefanten i rommet, en elefant som virker litt ignorert. Uansett hvor vi snur oss, har alt blitt mye dyrere enn det vi var vant til. Og for meg ser det ut som om vi er så opptatt av å kjøpe ting vi egentlig ikke trenger, muligens med penger vi ikke har, for å imponere folk som egentlig ikke bryr seg. Det er en kollektiv stress som blinder oss fra det som virkelig er viktig.
Det hadde vært så fint å endre vår tilnærming til skam og forventninger, å lære fra vi er små å ta et skritt tilbake fra den kollektive skammen som presser oss til å kjøpe, opptre og leve på visse måter. Til syvende og sist handler det ikke om hva vi ikke har eller hvem vi ikke er, men om hvordan vi kan være, tenker jeg.
Hvordan er det med deg, er du like skamløs som meg?
Comments