Noen ganger i livet kan vi føle oss som en outsider, som om vi står på sidelinjen mens verden virker full av fellesskap og samhørighet. Denne følelsen er noe som mange av oss kan kjenne oss igjen i, og det er viktig å forstå at det er helt normalt å oppleve dette fra tid til annen. Min personlige reise har ført meg gjennom hele 17 ulike nabolag, 14 skoler og tre forskjellige land. Jeg har ofte kjent på følelsen av å være som en plante som stadig blir ompottet, uten muligheten til å sette dype røtter. Det har vært tider da jeg sett på det med "å høre til" som noe som var utenfor min kontroll, avhengig av stedene jeg befant meg eller menneskene jeg omgav meg med.
Men gjennom årene har jeg lært en uvurderlig læring: å høre til er noe vi skaper selv. For meg handler om å finne en indre balanse og en følelse av identitet som ikke er knyttet til en bestemt geografisk plassering eller en spesifikk gruppe mennesker. Det handler om å akseptere og omfavne alle de forskjellige delene av oss selv, uavhengig av hvor vi er eller hvem vi er sammen med.
Sannheten er at "å høre til" er en livslang reise som krever selvutforskning, selvaksept og selvtilgivelse. Det handler om å lære å elske og akseptere oss selv først, og deretter dele vår autentiske selv med verden. Når vi gir slipp på behovet for å passe inn i en bestemt form eller tilfredsstille andres forventninger, finner vi vår egen plass i verden.
Det er viktig å forstå at "å høre til" ikke er en statisk tilstand, men en dynamisk prosess som utvikler seg med tiden.
Det kan være utfordrende til tider, men det er også utrolig berikende. Jeg har lært at uansett hvor mange ganger jeg har blitt ompottet i løpet av livet mitt, kan jeg alltid skape min egen følelse av tilhørighet ved å være tro mot meg selv og leve i samsvar med mine egne verdier og drømmer.
Noen ganger kan følelsen av å ikke høre til føles overveldende, enten det er i sosiale settinger, på jobb eller i personlige prosjekter. Men her er det jeg har lært: Det er ingenting galt med meg, og jeg kan alltid justere følelsen av tilhørighet. Det handler om å søke fellesskap der våre verdier og interesser møtes, der vi virkelig kan være oss selv.
På Verdensdagen for psykisk helse minner jeg meg selv om å ikke presse meg for hardt. Jeg søker fellesskap der jeg virkelig passer inn, der jeg kan være autentisk. Og jeg oppfordrer alle til å huske at vi alle har en rolle å spille. Som samfunn og som individer må vi være rause med oss selv og andre. Når vi er godt kjent med oss selv og tar plass, blir det lettere å skape rom for andre. Positive ringvirkninger starter her.
La oss sammen skape en verden der vi alle kan føle at vi hører til, uansett hvor vi er i livet og hvem vi er. La oss feire mangfoldet og styrken i å være tro mot oss selv. For til slutt er det vår egen evne til å skape vår egen følelse av tilhørighet som vil lyse opp vår livsreise.
Comments